Never easy, but simple


"Du er s fin n som du har lagt p deg. Du har s fine former!" Takk. Men neitakk.

Jeg husker ikke engang at jeg skrev dette, det har ligget i utkast siden november. Tenkte kanskje var p tide poste det, selv hvor mye jeg bestemmer meg, og ombestemmer meg for det.

Helt fra jeg var liten har jeg vrt stor. Ikke tjukk, men stor. Jenta med bollekinn, som spiste mer enn hun orket, og mer enn hun burde. Jeg begynte p ballett som 5 ring. Alle var fine og tynne, og allerede da startet det negative synet p kroppen min og hvordan den burde vre. Jeg begynte ikke med slanking, det var aldri et alternativ, etter hva jeg husker. Ikke tenkte jeg p gjre det heller. Jeg begynte spise mer. Kall det gjerne trstespising, for det var nettopp dt det var. Det ble store familieproblemer og jeg var ofte trist. Overspisingen varte over mange r. I fjerde klasse grt jeg mye, for alt var s trist. Jeg pleide kaste frokosten min og nisten min p vei til skolen, og jeg levde p to deciliter melk i lpet av dagen fr jeg kom hjem og overspiste middag og kveldsmat. I sjette klasse var synet p kroppen min flt. Jeg syntes selv kroppen min var oppriktig stygg. Frste gang jeg kastet opp maten jeg hadde spist med vilje var p leirskolen i sjette. Jeg husker ikke rsaken, bare hvor vanskelig og vondt det var, men da jeg fikk det til ble jeg veldig glad. Jeg hadde med meg noen kronestykker til kiosken og brukte dem opp p smgodt etter middagen. Jeg gikk inn p do og fortsatte med det jeg hadde lrt meg - like vondt og vanskelig. Da jeg begynte p ungdomsskolen var jeg allerede dreven, men hadde en salgs "pause" i starten. Jeg hadde begynt p nytt og hadde ikke behov for gjre det. Alt det vonde dukket opp igjen fra ingensteder og jeg gikk tilbake til oppkasten.

I niende klasse ble jeg veldig syk. Syk p to mter. Den frste var at jeg virkelig hadde livsglede. Jeg ville ikke sove fordi jeg gledet meg snn til en ny dag hvor jeg kunne spise ny mat og spy. Jeg hadde det s fint og var s utrolig lykkelig! Innerst inne, nr jeg ser tilbake p det n, s visste jeg at jeg ikke hadde det bra, men jeg klarte lure meg selv til tro noe annet. Den andre var at kroppen var delagt. Tenner, magesekk, spiserr, lukkemusklatur, hr, negler, og listen fortsetter med blodverdier av kalium, kalsium, glukose og alt kroppen trenger for fungere. Jeg gikk ned hele tiden. Bare det g opp trappen til soverommet brukte s mye energi for kroppen at jeg kunne g ned flere hundre gram. Jeg gikk ned opp til fire kilo i uken p slutten, og var undervektig, dehydrert og underernrt. Jeg orket ikke annet enn ligge p sofaen. Den lille energien jeg hadde brukte jeg p spise og spy p repeat. Jeg sluttet p skolen og etterhvert orket jeg ikke spise heller, for jeg hadde ikke energi til g fra sofaen og til badet.



I januar ble jeg lagt inn for frste gang. Jeg grt mer enn jeg noengang hadde gjort fr. Familien grt ogs. Jeg hadde ikke krefter til tenke riktig og alt var uklart. Jeg husker jeg kom p barneavdelingen og at jeg fikk en veneflon inn i armen for f inn vske og glukose. Og at det var en Ole Brumm-figur malt i taket. Resten er uklart. Jeg kom hjem etter en uke og dagene gikk som de hadde vrt fr. To uker gikk og jeg ble igjen lagt inn. Dette var p samme grunnlag som forrige gang, men n hadde ogs hjerterytmen forstyrrelser. To uker gikk. Jeg lurte meg til alt. Snek meg inn p kjkkenet p natten og stjal mat som jeg gjemte i klesskapet. La veneflonen i vasken og lp opp og ned av trappene til jeg nesten svimte av. Lp til butikken og kjpte all slags mulig mat som jeg gjemte i alle krinkler og kroker. Det gikk ikke lenge fr verdiene i blodet var like lavt som da jeg kom, og de ikke lenger visste hva de skulle gjre for hjelpe meg. En dag ble jeg bare hentet av en mann, og fr jeg visste ordet av det var jeg lagt inn p psykiatrisk - ikke akkurat hvor jeg drmte om vre. Fire mneder gikk. Spise frokost - spise lunch - spise mellommltid - spise middag - spise kvelds - repeat. Jeg ble skrevet ut i mai. Alle de ansatte hadde allerede advart legen om at jeg ville vre tilbake innen uken var omme, men han var sikker p at jeg ville klare meg fint.

Fire dager gikk og 17. mai kom. Det var da 7 mneder siden jeg hadde sett klassen. Alle ropte og smilte til meg. Det gjorde meg glad, samtidig som det var s ubehagelig at jeg trodde jeg skulle kaste opp. Jeg tilbragte faktisk deler av dagen sammen med Daria og Marthine, to jenter fra klassen. Ikke vet jeg hva som fikk meg til gjre det, men det var fint og koselig. 18. mai kom og vi ble ringt opp fra sykehuset. Ny innleggelse med nye venefloner, elektroder og blodprver. Det ble som sykepleierne hadde sagt, innen uken var omme.Etter en ny uke p sykehuset ble jeg fraktet til en ny psykiatrisk avdeling. Jeg ble fotfulgt dgnet rundt, hadde kostliste og tok daglige blodprver. Dagene gikk som de hadde gtt forrige gang: spisefrokost - spise lunch - spise mellommltid - spise middag - spise kvelds. Jeg tilbrakte dagene mine der i syv mneder. Jeg begynte p skolen i august, men bodde fortsatt p psykehuset. Jeg hadde fortsatt ingen plan om bli frisk, noensinne, noe som ogs var grunnen til at jeg ikke hadde blitt skrevet ut enda. I slutten av oktober gikk det fint. Fysisk var kroppen i god stand og jeg kunne spise selv. Dermed ble jeg sendt hjem. Det gikk lang tid fr jeg var inne igjen, med de samme blodverdiene og den svake kroppen. Dette var alts nest siste gang jeg var inne, og siste gangen kom en mned etter.



Jeg vil gjerne si noe som skremmer folk i fra g frivillig inn i det, eller noen som er p vei, men kan snu i siste liten, men jeg vet ikke hva jeg skal si. Ingen klarte si noe til meg, og jeg tror heller ikke det er noe man kan si for stoppe det. Det eneste som tells er hva man gjr det til selv. Ingen kan tvinge noen til noe som helst. Vil du bli syk, s blir du syk, og du vil mest sannsynlig bli tvunget i behandling. Jeg unner ingen noen av dem, for begge er vonde. Vil du bli frisk, s blir du frisk. Never easy, but simple as that.

Jeg ble aldri frisk, er ikke frisk og kommer mest sannsynlig aldri til bli det. Mest fordi noe inni meg alltid vil tviholde p sykdommen fordi det har ftt det for seg at de er godt ha, men jeg skulle gitt mye for slippe - det er bare det at jeg ikke vil det nok. Jeg overspiser, men hjernen sier nei til kaste opp, selv om kroppen, magen, flelsene og samvittigheten roper at jeg skal. Noen ganger, andre ganger ikke. Jeg venter ofte veldig mange timer fr jeg bestemmer meg for gjre det. S mange timer at maten allerede er tatt opp av kroppen og det kun kommer magesyre opp. Da blir jeg s trist at jeg bestemmer meg for sulte meg til dde. Jeg gjr det heldigvis aldri, for s mange ganger jeg har bestemt meg for det, hadde jeg vrt dd for lenge siden. Jeg har vel mistet viljestyrken min, eller brukt den opp - den er der hvertfall ikke. Det finnes en teori om at man fr livslysten tilbake nr man ser dden i hvityet. Legen sa det var et mirakel at jeg overlevde - kanskje det er en av grunnene til at jeg velger leve bedre? Jeg jobber hvertfall med det.

Snipp, snapp, snute, s levde de lykkelige alle sine dager - om de selv vil det selv, da.

Kommenter her

Etter regn kommer solskinn




Analogt bilde tatt for seks r siden og jeg kunne ikke vre mer taknemmelig for at tiden som "liten" er over. Livet er s fint n, og jeg har aldri hatt det s fint noengang. Har fine venner, noe gjre p fritiden og mennesker som jeg elsker. Er s glad og fler virkelig at ingenting kan dra meg ned igjen akkurat n. Overskriften er s utrolig fin og beskriver min opplevelse av livet.

Kommenter her

Confessions


Jeg sitter ofte alene, selv om jeg nsker vre med noen. Jeg liker meg best alene, men blir deprimert av det. Jeg blir sliten av sosiale settinger og trenger i perioder flere dagers hvile for komme tilbake. Jeg tar ofte p meg altfor mye ansvar, og det ender opp med at jeg ikke klarer gjre noe av det. Jeg er flink til bli kjent med mennesker, men elendig til holde kontakt. Jeg endrer mening om noe p noen f sekunder. Jeg er livredd for at folk ikke skal like meg, og dropper derfor vre sosial for ung det. Humret mitt gr veldig opp og ned, og jeg kan ha et ekstremt temperamang jeg ikke klarer styre. Selvtilliten min svinger i takt med humret mitt. Jeg gjr alt p impuls, og stort sett er dette ting jeg angrer p hver dag i etterkant. Jeg sier mye jeg ikke mener. Dette er bipolar og er noe jeg mest sansynlig m leve med resten av livet.

Kommenter her

Hedvig svarer!!!!!


Nr fikk hun sitt frste kyss?
- Tror det var i 7. klasse. Hun hadde en kjrste p den tiden, s antar det var det frste serise i alle fall.

Liker hun noen n?
- hehe, ja. En 30 r gammel fyr som hun syns er ddskjekk. Jeg syns ikke han er kjekk.

Det beste med Julie?
- Hun er alltid der. Uansett hva. Selv dagene hvor jeg er i helt elendig humr trives jeg med ha julie ved siden av meg. Det jeg ogs liker veldig godt med Julie er at hun er veldig snill. Egentlig alt for snill. Hun masserer meg, rydder rommet mitt, trster meg og generelt er best.



Det verste med Julie?

- Vel, for det frste s spiser hun alltid opp godteriet mitt. Alltid. Hun tar sykkelen min i tide og utide, hun stjeler klrne mine nr jeg ikke er hjemme og har alt for mye energi nr jeg er sliten.

Hvordan er Julie?
- Hun er frst og fremst veldigveldig snill. P alle mulig mter. Hun stiller opp om du trenger det, hun kommer med favorittskjokoladen min nr jeg er blakk og hun er veldig forstelsesfull. Utenom dette s er hun veldig energisk, ofte i godt humr og liker glede andre. Julie er fin!

Er Julie en god venn?
- Som dere sikkert har skjnt s langt; JA, hun er en god venn! Julie og meg gjr stort sett aldri noe nr vi er sammen. Vi ligger stort sett ved siden av hverandre i senga og sitter p facebook. Vi pleier ogs veldig ofte se p film og spise godteri sammen. Jeg kan fortelle Julie alt. Absolutt alt. Julie er en god lytter, og kommer gjerne med rd ogs. Igjen, julie er fin!

Tror du Julie forteller deg alt?
`- Bde ja og nei. Jeg tror jeg vet alt man kan vite, men jeg tror nok hun har hemmeligheter bare hun vet hun ogs, som alle andre. Men hun vet veldig godt at hun kan fortelle meg alt om hun vil. Men egentlig, s kjenner vi hverandre spass godt, at jeg vet det fra fr av, ser det, forstr det eller gjetter det.

Hvor lenge har dere kjent hverandre?
- ca 6 r. Vi er sskenbarn for de som ikke visste det, men jeg har ikke noe forhold til min biologiske far, derfor har vi ikke vokst opp sammen. Da vi mttes for frste gang husker jeg det var snn 10 minutter med skikkelig kleinhet, fr Julie fant frem ?polly pocket? Siden har vi vrt superclose. Vi hadde ogs en periode hvor vi ikke hang sammen p nesten 1 r. Men etter det, s har vi vrt nrmere en nrmest.

Er Henriette kul?
- Ja, det er hun! Tror nok mulig at Henriette var en av de personene som pvirket Julie til ta sidecut?n sin. Woop woop

Hva synes du om Julie?
- Liker henne veldig godt, selv om hun til tider kan vre veldig irriterende, men jeg tror det gr begge veier alts.



Synes dere at Thomas er folkelig som fy?

- ja! Bde Julie og meg er stor fan. Personlig kunne jeg giftet meg med deg, Og det er ikke bare fordi du har et helt statsbudsjett p bok!

Er du og Julie med de samme vennene?
- Bde ja og nei. Vi har en del felles venner, men det er fordi begge to er medlem av unge venstre. Uten om det, s har vi hver vre venner.

Hvem er brunest av dere?
- Jeg hper det er meg, for Julie er skikkelig bleik!

Bruker Julie mye penger?
-JA! Alt for mye! Ikke bare hennes egne penger heller, fler halve lnningen min gr til fore jenta med godteri!

Hvorfor er dere venner?
- Vel, hovedsakelig fordi vi er i familie og da automatisk ser hverandre innimellom. Men vi er jo selvsagt s gode venner som vi er fordi vi trives i hverandres selskap J

Beskriv Julie med tre ord!
- Tullete, godterihol, god!

Bruker Julie sminke?
- Ikke s mye, men hun bruker eyeliner.

Har deg og Julie lik stil?
- ja, det kan man vel si. Nesten alle klrne Julie bruker er jo mine, s egentlig er det min stil vi begge frer. Vi kombinerer klrne ulikt da, s litt forskjell er det jo.

Kommenter her

10 ting




1. Jeg har vrt forelsket i samme person i snart to r, uten at han vet det.
2. Jeg liker kun griser og fisker. Og i blant katter.
3. Jeg trenger ekstremt mye svn, noe som passer drlig ettersom jeg er B menneske OG begynner 8 p skolen.
4. Jeg elsker diskutere med folk. Skulle nske alle var politisk engasjerte, s hadde jeg vrt i himmelen.
5. Jeg er ekstremt rotete, men elsker rydde etter andre.
6. Jeg vil ha en kjreste som kan spandere mat p meg i kantina.
7. Noen ganger str jeg opp midt p natten for spille sims.
8. Jeg elsker skolen.
9. Jeg vurderer kjpe iphone kun for ta instagram bilder, men bryr meg egentlig ikke om telefoner.
10. Det eneste jeg ser p tv er hotel csar.

- har vi noe til felles?

Kommenter her

Nr man ikke engang klarer lage tittel p innlegget


Har du noen gang tenkt at deg og din beste venn skal vre venner for bestandig? At dere kjenner hverandre bedre enn noen andre og derfor er dere ment to be bestevenner? Du vet aldri hvor lenge et vennskap varer, eller nr det vil ta slutt. Det kan g over natten. Helt plutselig er din aller beste venn kun en bekjent og nr dere mte hverandre p butikken smiler dere til hverandre, sier dere et beskjedent "hei" og snakker ikke sammen mer fr dere tilfeldigvis mtes p butikken en gang til.

Jeg har selv to venner som jeg er helt avhengig av. Jeg vil ha dem der hele tiden. Jeg klarer ikke tanken p n dag sitte der uten dem og prve klare hverdagen uten. De er s utrolig fantastiske at jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten. Det at jeg har disse to er jeg s glad for.

Dette er Frida. Hun er verdens snilleste person. Vi mttes en gang da vi begge var gale og trengte kostliste og nutridrikker. Det startet med at vi gikk en tur sammen, s en til og til slutt n hver dag.Til tross for at hun bor nesten to timer unna, kan vi mte hverandre i blant, og da er alt bra.Hun kjenner meg s godt at jeg ikke klarer lyve til henne. Om ting er skikkelig dritt kan vi sitte sammen og klage over hvor ille livet er, men s ser vi hvor patetiske vi ser ut og begynner le. Vi har en ganske intern galgenhumor, og den er faktisk ganske bra. Du skulle bare visst. Hun var forresten personen som lrte meg spise sukketter. Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare beskrive Frida riktig. Hun er bare s fantastisk. Hun er en snn som alle nsker seg. En snn som jeg fantaserte om ha gjennom hele barndommen. Jeg er heldig som har Frida.


Dette er Hedvig. Hun ble jeg kjent med da jeg var 10 r. Hun er veldig rar, har et slitsomt humr og er kjempe gretten til tider. Men det at hun er s snill, god og fin veier over for disse tingene. Hun er personen jeg kommer lpende til nr foreldrene er kjipe. Hun er personen som gjr at jeg fler meg ensom om det gr mer enn n uke mellom hver gang vi ser hverandre. Hun gjr meg alltid glad. Vi har s ekstremt mange minner; btturer, leker, "fashionshow". Jeg tror faktisk ikke vi har kranglet en eneste gang i lpet av de 6 rene. Jeg bor hos henne nesten hele tiden, det er fint. Dette var egentlig et vanskelig innlegg skrive, ettersom jeg har s mye jeg vil si, men jeg klarer ikke helt ordlegge meg. Hovedpoenget mitt er at hun er helt 1000+, og jeg er ekstremt glad i henne.

Kommenter her

Q&A I


Hvilke blogger leser du?
- Jeg leser veldig mange blogger, men de jeg oppdaterer meg mest p er marenviks.blogg.no, mne.blogg.no, sofiesund.com og fashionzebra.blogg.no. Og de som er i sidemenyen under Favoritter.

Hvilke blogger inspirerer deg?
- Nr jeg trenger inspirasjon gr jeg inn p alle blogger jeg kommer over for se etter ideer. Det er ingen faste blogger nr det gjelder inspirasjon og ideer.

Hva gjr du p fritiden?
- Det er vel for det meste skole. Jeg er p skolen frem til halv fire, og etter det er jeg supertrtt. Fr s gikk jeg p veldig mye forskjellig dans, men sluttet p grunn av sykdom. S begynte jeg igjen, men mtte slutte igjen fordi skolen varte s lenge at jeg ikke rakk komme til trening. Men s er jeg med i unge venstre da. Det er fint.



Hva slags kamera har du?
- Jeg kjpte det billister jeg fant. Canon eos 1000D. Jeg er faktisk ganske fornyd da. Trengte bare et bedre objektiv.

Er du helt frisk n?
- Jeg kan regne meg som frisk n ja.

Hvor lenge var du syk?
- Det er fakstisk vanskelig svare p. Jeg vet ikke helt, men det ble ikke snn "alvorlig" fr for cirka tre r siden.

Har du farget hret fr?
- Ja, jeg stripet det med rde striper en gang p barneskolen. Det var veldig fint. Like etter bleket jeg det. Da ble det gult, og de rde stripene ble oransje. Det var enda finere. Forrige hst farget jeg det brunt. Jeg likte det kjempegodt, men det gjorde ikke bestemor. I mars farget jeg det blondt igjen, men det tok ikke lang tid fr det ble gult og megastygt. Og i sommer farget jeg hret brunt. Det smarteste valget av hrfarge jeg noengang har valgt. Detfor har jeg n ettervekst, og stygg avfarget-misfarget oransje/brun farge.



Hvorfor legger du ikke ut outfitbilder mer?
- Helt rlig.... Jeg har ikke akkurat en inspirerende superbra stil som bare m deles med andre.

Hvilke butikker liker du best?
- H&M og Rema 1000.

Hvilken skole gr du p og trives du?
- Jeg gr p Hjalmar Johannsen vgs. Jeg trives kjempegodt!

Hva slags sminke bruker du? Kan du lage sminkevideo?

- Inponerende mye, eller hva? Jeg bruker stort sett maskare ogs da, men jeg har ikke brukt den p en stund s jeg fant den ikke for yeblikket. Sminkevideo, eller videoblogg generelt er noe av det kleineste jeg vet om! Never gonna happen! For det frste bruker jeg nesten ikke sminke, og for det andre s tror jeg at jeg hadde lagt skam over alle bekjente. Videoblogg er ikke helt min greie. Hh.

Dette var faktisk ganske kleint. Selv uten video. Jaja.

Kommenter her

Litt snn som jeg aldri har snakket om fr.


Jeg fikk noen sprsml om hvorfor jeg hadde gtt opp i vekt. At jeg var mye tynnere fr. Ja, det var jeg, og det er en logisk forklaring p hvorfor.Jeg har lenge vurdert skrive et innlegg om dette, men jeg har alltid vrt s usikker. Usikker p hva slags reaksjoner jeg ville f, og hvordan andres syn p meg ville endre seg - og kanskje ikke p en positiv mte.

Da ting var p det vrste var alt svart og jeg trodde det kom til vre snn for alltid. Jeg kunne ikke se meg selv som frisk, og hadde ingen tro p at det kom til bli bedre i det hele tatt, noen gang, helt til jeg aksepterte det at jeg var syk.Jeg fikk alltid beskjed om hva jeg skulle tenke, og hva jeg ikke skulle tenke. De som var "profesjonelle" og skulle hjelpe, var ikke s flinke som de skulle ha det til. Jeg klarte alltid lure meg unna, gjre ting p mten jeg ville det skulle vre, og p den mten ble jeg bare sykere og sykere. Jeg vil ikke si at hjelpen jeg fikk ikke hjalp meg, for det gjorde den, men det tok s altfor lang tid. Det jeg aldri fikk hjelp til forst var det at jeg mtte jobbe selv. Jeg trodde jo at ettersom de var profesjonelle skulle de gjre alt bedre - at det var det de gjorde, for i mitt hode var de tryllekunstnere, og visste hva de drev med. Det tok faktisk flere r fr jeg inns at jeg mtte jobbe, og at enda lenger tid fr jeg skjnte at jeg ville ut av galskapen. En av tingene jeg var mest redd for, faktisk mer enn jeg var for g opp i vekt, var det ikke bry meg lenger. Jeg s for meg at jeg satt i sofaen med en bolle potetgull og McDonalds' mat p fanget, mens jeg ble strre og strre, men uten at jeg brydde meg noe om det. At det kom til skje var min strste frykt. Jeg valgte gjre det beste ut av det slik det var, for meg selv, men mest for familien - noe som frte til at jeg ble bedre og bedre, uten vite det selv.

For tiden gr ting kjempebra. Faktisk bedre enn jeg noen gang trodde det kom til bli. Ja, til tross for at jeg er 22 kilo tyngre og har "vokst" ut av alle klrne mine, har jeg det s utrolig mye bedre. Jeg har farger i hverdagen, og det er det som betyr mest. Nr jeg tenker tilbake n, er det endel le av. Det er ogs mye tragisk, det meste faktisk, men jeg har lrt mye nyttig. Jeg vet hvor mange der ute som sitter der og ikke har tro p at ting kan ble bedre. Selv kjenner jeg flere titalls som sitter der, uten hp og uten motivasjon.P den tiden hadde jeg n venn fra "utsiden" (trodde jeg). Selv kun denne ene vennen bringte frem s utrolig mye motivasjon, og livslyst, bare det vite at hun brydde seg. Du er ikke alene, det er alltid noen der som bryr seg, og som vil det beste for deg. Ikke la det g fra deg.Det jeg vil bringe frem med dette innlegger er at det er mulig.

Kommenter her
hits