Never easy, but simple


"Du er så fin nå som du har lagt på deg. Du har så fine former!" Takk. Men neitakk.

Jeg husker ikke engang at jeg skrev dette, det har ligget i utkast siden november. Tenkte kanskje var på tide å poste det, selv hvor mye jeg bestemmer meg, og ombestemmer meg for det.

Helt fra jeg var liten har jeg vært stor. Ikke tjukk, men stor. Jenta med bollekinn, som spiste mer enn hun orket, og mer enn hun burde. Jeg begynte på ballett som 5 åring. Alle var fine og tynne, og allerede da startet det negative synet på kroppen min og hvordan den burde være. Jeg begynte ikke med slanking, det var aldri et alternativ, etter hva jeg husker. Ikke tenkte jeg på å gjøre det heller. Jeg begynte å spise mer. Kall det gjerne trøstespising, for det var nettopp dét det var. Det ble store familieproblemer og jeg var ofte trist. Overspisingen varte over mange år. I fjerde klasse gråt jeg mye, for alt var så trist. Jeg pleide å kaste frokosten min og nisten min på vei til skolen, og jeg levde på to deciliter melk i løpet av dagen før jeg kom hjem og overspiste middag og kveldsmat. I sjette klasse var synet på kroppen min fælt. Jeg syntes selv kroppen min var oppriktig stygg. Første gang jeg kastet opp maten jeg hadde spist med vilje var på leirskolen i sjette. Jeg husker ikke årsaken, bare hvor vanskelig og vondt det var, men da jeg fikk det til ble jeg veldig glad. Jeg hadde med meg noen kronestykker til kiosken og brukte dem opp på smågodt etter middagen. Jeg gikk inn på do og fortsatte med det jeg hadde lært meg - like vondt og vanskelig. Da jeg begynte på ungdomsskolen var jeg allerede dreven, men hadde en salgs "pause" i starten. Jeg hadde begynt på nytt og hadde ikke behov for å gjøre det. Alt det vonde dukket opp igjen fra ingensteder og jeg gikk tilbake til oppkasten.

I niende klasse ble jeg veldig syk. Syk på to måter. Den første var at jeg virkelig hadde livsglede. Jeg ville ikke sove fordi jeg gledet meg sånn til en ny dag hvor jeg kunne spise ny mat og spy. Jeg hadde det så fint og var så utrolig lykkelig! Innerst inne, når jeg ser tilbake på det nå, så visste jeg at jeg ikke hadde det bra, men jeg klarte å lure meg selv til å tro noe annet. Den andre var at kroppen var ødelagt. Tenner, magesekk, spiserør, lukkemusklatur, hår, negler, og listen fortsetter med blodverdier av kalium, kalsium, glukose og alt kroppen trenger for å fungere. Jeg gikk ned hele tiden. Bare det å gå opp trappen til soverommet brukte så mye energi for kroppen at jeg kunne gå ned flere hundre gram. Jeg gikk ned opp til fire kilo i uken på slutten, og var undervektig, dehydrert og underernært. Jeg orket ikke annet enn å ligge på sofaen. Den lille energien jeg hadde brukte jeg på å spise og spy på repeat. Jeg sluttet på skolen og etterhvert orket jeg ikke å spise heller, for jeg hadde ikke energi til å gå fra sofaen og til badet.



I januar ble jeg lagt inn for første gang. Jeg gråt mer enn jeg noengang hadde gjort før. Familien gråt også. Jeg hadde ikke krefter til å tenke riktig og alt var uklart. Jeg husker jeg kom på barneavdelingen og at jeg fikk en veneflon inn i armen for å få inn væske og glukose. Og at det var en Ole Brumm-figur malt i taket. Resten er uklart. Jeg kom hjem etter en uke og dagene gikk som de hadde vært før. To uker gikk og jeg ble igjen lagt inn. Dette var på samme grunnlag som forrige gang, men nå hadde også hjerterytmen forstyrrelser. To uker gikk. Jeg lurte meg til alt. Snek meg inn på kjøkkenet på natten og stjal mat som jeg gjemte i klesskapet. La veneflonen i vasken og løp opp og ned av trappene til jeg nesten svimte av. Løp til butikken og kjøpte all slags mulig mat som jeg gjemte i alle krinkler og kroker. Det gikk ikke lenge før verdiene i blodet var like lavt som da jeg kom, og de ikke lenger visste hva de skulle gjøre for å hjelpe meg. En dag ble jeg bare hentet av en mann, og før jeg visste ordet av det var jeg lagt inn på psykiatrisk - ikke akkurat hvor jeg drømte om å være. Fire måneder gikk. Spise frokost - spise lunch - spise mellommåltid - spise middag - spise kvelds - repeat. Jeg ble skrevet ut i mai. Alle de ansatte hadde allerede advart legen om at jeg ville være tilbake innen uken var omme, men han var sikker på at jeg ville klare meg fint.

Fire dager gikk og 17. mai kom. Det var da 7 måneder siden jeg hadde sett klassen. Alle ropte og smilte til meg. Det gjorde meg glad, samtidig som det var så ubehagelig at jeg trodde jeg skulle kaste opp. Jeg tilbragte faktisk deler av dagen sammen med Daria og Marthine, to jenter fra klassen. Ikke vet jeg hva som fikk meg til å gjøre det, men det var fint og koselig. 18. mai kom og vi ble ringt opp fra sykehuset. Ny innleggelse med nye venefloner, elektroder og blodprøver. Det ble som sykepleierne hadde sagt, innen uken var omme. Etter en ny uke på sykehuset ble jeg fraktet til en ny psykiatrisk avdeling. Jeg ble fotfulgt døgnet rundt, hadde kostliste og tok daglige blodprøver. Dagene gikk som de hadde gått forrige gang: spise frokost - spise lunch - spise mellommåltid - spise middag - spise kvelds. Jeg tilbrakte dagene mine der i syv måneder. Jeg begynte på skolen i august, men bodde fortsatt på psykehuset. Jeg hadde fortsatt ingen plan om å bli frisk, noensinne, noe som også var grunnen til at jeg ikke hadde blitt skrevet ut enda. I slutten av oktober gikk det fint. Fysisk var kroppen i god stand og jeg kunne spise selv. Dermed ble jeg sendt hjem. Det gikk lang tid før jeg var inne igjen, med de samme blodverdiene og den svake kroppen. Dette var altså nest siste gang jeg var inne, og siste gangen kom en måned etter.



Jeg vil gjerne si noe som skremmer folk i fra å gå frivillig inn i det, eller noen som er på vei, men kan snu i siste liten, men jeg vet ikke hva jeg skal si. Ingen klarte å si noe til meg, og jeg tror heller ikke det er noe man kan si for å stoppe det. Det eneste som tells er hva man gjør det til selv. Ingen kan tvinge noen til noe som helst. Vil du bli syk, så blir du syk, og du vil mest sannsynlig bli tvunget i behandling. Jeg unner ingen noen av dem, for begge er vonde. Vil du bli frisk, så blir du frisk. Never easy, but simple as that.

Jeg ble aldri frisk, er ikke frisk og kommer mest sannsynlig aldri til å bli det. Mest fordi noe inni meg alltid vil tviholde på sykdommen fordi det har fått det for seg at de er godt å ha, men jeg skulle gitt mye for å slippe - det er bare det at jeg ikke vil det nok. Jeg overspiser, men hjernen sier nei til å kaste opp, selv om kroppen, magen, følelsene og samvittigheten roper at jeg skal. Noen ganger, andre ganger ikke. Jeg venter ofte veldig mange timer før jeg bestemmer meg for å gjøre det. Så mange timer at maten allerede er tatt opp av kroppen og det kun kommer magesyre opp. Da blir jeg så trist at jeg bestemmer meg for å sulte meg til døde. Jeg gjør det heldigvis aldri, for så mange ganger jeg har bestemt meg for det, hadde jeg vært død for lenge siden. Jeg har vel mistet viljestyrken min, eller brukt den opp - den er der hvertfall ikke. Det finnes en teori om at man får livslysten tilbake når man ser døden i hvitøyet. Legen sa det var et mirakel at jeg overlevde - kanskje det er en av grunnene til at jeg velger å leve bedre? Jeg jobber hvertfall med det.

Snipp, snapp, snute, så levde de lykkelige alle sine dager - om de selv vil det selv, da.

Kommenter her

Etter regn kommer solskinn




Analogt bilde tatt for seks år siden og jeg kunne ikke være mer taknemmelig for at tiden som "liten" er over. Livet er så fint nå, og jeg har aldri hatt det så fint noengang. Har fine venner, noe å gjøre på fritiden og mennesker som jeg elsker. Er så glad og føler virkelig at ingenting kan dra meg ned igjen akkurat nå. Overskriften er så utrolig fin og beskriver min opplevelse av livet. 

Kommenter her

Confessions


Jeg sitter ofte alene, selv om jeg ønsker å være med noen. Jeg liker meg best alene, men blir deprimert av det. Jeg blir sliten av sosiale settinger og trenger i perioder flere dagers hvile for å komme tilbake. Jeg tar ofte på meg altfor mye ansvar, og det ender opp med at jeg ikke klarer å gjøre noe av det. Jeg er flink til å bli kjent med mennesker, men elendig til å holde kontakt. Jeg endrer mening om noe på noen få sekunder. Jeg er livredd for at folk ikke skal like meg, og dropper derfor å være sosial for å ungå det. Humøret mitt går veldig opp og ned, og jeg kan ha et ekstremt temperamang jeg ikke klarer å styre. Selvtilliten min svinger i takt med humøret mitt. Jeg gjør alt på impuls, og stort sett er dette ting jeg angrer på hver dag i etterkant. Jeg sier mye jeg ikke mener. Dette er bipolar og er noe jeg mest sansynlig må leve med resten av livet.

Kommenter her

Hedvig svarer!!!!!


Når fikk hun sitt første kyss?
- Tror det var i 7. klasse. Hun hadde en kjærste på den tiden, så antar det var det første seriøse i alle fall.

Liker hun noen nå?
- hehe, ja. En 30 år gammel fyr som hun syns er dødskjekk. Jeg syns ikke han er kjekk.

Det beste med Julie?
- Hun er alltid der. Uansett hva. Selv dagene hvor jeg er i helt elendig humør trives jeg med å ha julie ved siden av meg. Det jeg også liker veldig godt med Julie er at hun er veldig snill. Egentlig alt for snill. Hun masserer meg, rydder rommet mitt, trøster meg og generelt er best.



Det verste med Julie?

- Vel, for det første så spiser hun alltid opp godteriet mitt. Alltid. Hun tar sykkelen min i tide og utide, hun stjeler klærne mine når jeg ikke er hjemme og har alt for mye energi når jeg er sliten.

Hvordan er Julie?
- Hun er først og fremst veldigveldig snill. På alle mulig måter. Hun stiller opp om du trenger det, hun kommer med favorittskjokoladen min når jeg er blakk og hun er veldig forståelsesfull. Utenom dette så er hun veldig energisk, ofte i godt humør og liker å glede andre. Julie er fin!

Er Julie en god venn?
- Som dere sikkert har skjønt så langt; JA, hun er en god venn! Julie og meg gjør stort sett aldri noe når vi er sammen. Vi ligger stort sett ved siden av hverandre i senga og sitter på facebook. Vi pleier også veldig ofte å se på film og spise godteri sammen. Jeg kan fortelle Julie alt. Absolutt alt. Julie er en god lytter, og kommer gjerne med råd også. Igjen, julie er fin!

Tror du Julie forteller deg alt?
`- Både ja og nei. Jeg tror jeg vet alt man kan vite, men jeg tror nok hun har hemmeligheter bare hun vet hun også, som alle andre. Men hun vet veldig godt at hun kan fortelle meg alt om hun vil. Men egentlig, så kjenner vi hverandre såpass godt, at jeg vet det fra før av, ser det, forstår det eller gjetter det.

Hvor lenge har dere kjent hverandre?
- ca 6 år. Vi er søskenbarn for de som ikke visste det, men jeg har ikke noe forhold til min biologiske far, derfor har vi ikke vokst opp sammen. Da vi møttes for første gang husker jeg det var sånn 10 minutter med skikkelig kleinhet, før Julie fant frem ?polly pocket? Siden har vi vært superclose. Vi hadde også en periode hvor vi ikke hang sammen på nesten 1 år. Men etter det, så har vi vært nærmere en nærmest.

Er Henriette kul?
- Ja, det er hun! Tror nok mulig at Henriette var en av de personene som påvirket Julie til å ta sidecut?n sin. Woop woop

Hva synes du om Julie?
- Liker henne veldig godt, selv om hun til tider kan være veldig irriterende, men jeg tror det går begge veier altså.



Synes dere at Thomas er folkelig som fy?

- ja! Både Julie og meg er stor fan. Personlig kunne jeg giftet meg med deg, Og det er ikke bare fordi du har et helt statsbudsjett på bok!

Er du og Julie med de samme vennene?
- Både ja og nei. Vi har en del felles venner, men det er fordi begge to er medlem av unge venstre. Uten om det, så har vi hver våre venner.

Hvem er brunest av dere?
- Jeg håper det er meg, for Julie er skikkelig bleik!

Bruker Julie mye penger?
-JA! Alt for mye! Ikke bare hennes egne penger heller, føler halve lønningen min går til å fore jenta med godteri!

Hvorfor er dere venner?
- Vel, hovedsakelig fordi vi er i familie og da automatisk ser hverandre innimellom. Men vi er jo selvsagt så gode venner som vi er fordi vi trives i hverandres selskap J

Beskriv Julie med tre ord!
- Tullete, godterihol, god!

Bruker Julie sminke?
- Ikke så mye, men hun bruker eyeliner.

Har deg og Julie lik stil?
- ja, det kan man vel si. Nesten alle klærne Julie bruker er jo mine, så egentlig er det min stil vi begge fører. Vi kombinerer klærne ulikt da, så litt forskjell er det jo.

Kommenter her

10 ting




1. Jeg har vært forelsket i samme person i snart to år, uten at han vet det.
2. Jeg liker kun griser og fisker. Og i blant katter.
3. Jeg trenger ekstremt mye søvn, noe som passer dårlig ettersom jeg er B menneske OG begynner 8 på skolen.
4. Jeg elsker å diskutere med folk. Skulle ønske alle var politisk engasjerte, så hadde jeg vært i himmelen.
5. Jeg er ekstremt rotete, men elsker å rydde etter andre.
6. Jeg vil ha en kjæreste som kan spandere mat på meg i kantina.
7. Noen ganger står jeg opp midt på natten for å spille sims.
8. Jeg elsker skolen.
9. Jeg vurderer å kjøpe iphone kun for å ta instagram bilder, men bryr meg egentlig ikke om telefoner.
10. Det eneste jeg ser på tv er hotel cæsar. 

- har vi noe til felles?

Kommenter her

Når man ikke engang klarer å lage tittel på innlegget


Har du noen gang tenkt at deg og din beste venn skal være venner for bestandig? At dere kjenner hverandre bedre enn noen andre og derfor er dere ment to be bestevenner? Du vet aldri hvor lenge et vennskap varer, eller når det vil ta slutt. Det kan gå over natten. Helt plutselig er din aller beste venn kun en bekjent og når dere møte hverandre på butikken smiler dere til hverandre, sier dere et beskjedent "hei" og snakker ikke sammen mer før dere tilfeldigvis møtes på butikken en gang til. 

Jeg har selv to venner som jeg er helt avhengig av. Jeg vil ha dem der hele tiden. Jeg klarer ikke tanken på å én dag sitte der uten dem og prøve å klare hverdagen uten. De er så utrolig fantastiske at jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten. Det at jeg har disse to er jeg så glad for. 

Dette er Frida. Hun er verdens snilleste person. Vi møttes en gang da vi begge var gale og trengte kostliste og nutridrikker. Det startet med at vi gikk en tur sammen, så en til og til slutt én hver dag. Til tross for at hun bor nesten to timer unna, kan vi møte hverandre i blant, og da er alt bra. Hun kjenner meg så godt at jeg ikke klarer å lyve til henne. Om ting er skikkelig dritt kan vi sitte sammen og klage over hvor ille livet er, men så ser vi hvor patetiske vi ser ut og begynner å le. Vi har en ganske intern galgenhumor, og den er faktisk ganske bra. Du skulle bare visst. Hun var forresten personen som lærte meg å spise sukketter. Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å beskrive Frida riktig. Hun er bare så fantastisk. Hun er en sånn som alle ønsker seg. En sånn som jeg fantaserte om å ha gjennom hele barndommen. Jeg er heldig som har Frida.


Dette er Hedvig. Hun ble jeg kjent med da jeg var 10 år. Hun er veldig rar, har et slitsomt humør og er kjempe gretten til tider. Men det at hun er så snill, god og fin veier over for disse tingene. Hun er personen jeg kommer løpende til når foreldrene er kjipe. Hun er personen som gjør at jeg føler meg ensom om det går mer enn én uke mellom hver gang vi ser hverandre. Hun gjør meg alltid glad. Vi har så ekstremt mange minner; båtturer, leker, "fashionshow". Jeg tror faktisk ikke vi har kranglet en eneste gang i løpet av de 6 årene. Jeg bor hos henne nesten hele tiden, det er fint. Dette var egentlig et vanskelig innlegg å skrive, ettersom jeg har så mye jeg vil si, men jeg klarer ikke helt å ordlegge meg. Hovedpoenget mitt er at hun er helt 1000+, og jeg er ekstremt glad i henne.

Kommenter her

Q&A I


Hvilke blogger leser du?
- Jeg leser veldig mange blogger, men de jeg oppdaterer meg mest på er marenviks.blogg.no, mne.blogg.no, sofiesund.com og fashionzebra.blogg.no. Og de som er i sidemenyen under Favoritter.

Hvilke blogger inspirerer deg?
- Når jeg trenger inspirasjon går jeg inn på alle blogger jeg kommer over for å se etter ideer. Det er ingen faste blogger når det gjelder inspirasjon og ideer.

Hva gjør du på fritiden?
- Det er vel for det meste skole. Jeg er på skolen frem til halv fire, og etter det er jeg supertrøtt. Før så gikk jeg på veldig mye forskjellig dans, men sluttet på grunn av sykdom. Så begynte jeg igjen, men måtte slutte igjen fordi skolen varte så lenge at jeg ikke rakk å komme til trening. Men så er jeg med i unge venstre da. Det er fint.



Hva slags kamera har du?
- Jeg kjøpte det billister jeg fant. Canon eos 1000D. Jeg er faktisk ganske fornøyd da. Trengte bare et bedre objektiv.

Er du helt frisk nå?
- Jeg kan regne meg som frisk nå ja.

Hvor lenge var du syk?
- Det er fakstisk vanskelig å svare på. Jeg vet ikke helt, men det ble ikke sånn "alvorlig" før for cirka tre år siden.

Har du farget håret før?
- Ja, jeg stripet det med røde striper en gang på barneskolen. Det var veldig fint. Like etter bleket jeg det. Da ble det gult, og de røde stripene ble oransje. Det var enda finere. Forrige høst farget jeg det brunt. Jeg likte det kjempegodt, men det gjorde ikke bestemor. I mars farget jeg det blondt igjen, men det tok ikke lang tid før det ble gult og megastygt. Og i sommer farget jeg håret brunt. Det smarteste valget av hårfarge jeg noengang har valgt. Detfor har jeg nå ettervekst, og stygg avfarget-misfarget oransje/brun farge.



Hvorfor legger du ikke ut outfitbilder mer?
- Helt ærlig.... Jeg har ikke akkurat en inspirerende superbra stil som bare må deles med andre.

Hvilke butikker liker du best?
- H&M og Rema 1000. 

Hvilken skole går du på og trives du?
- Jeg går på Hjalmar Johannsen vgs. Jeg trives kjempegodt!

Hva slags sminke bruker du? Kan du lage sminkevideo?

- Inponerende mye, eller hva? Jeg bruker stort sett maskare også da, men jeg har ikke brukt den på en stund så jeg fant den ikke for øyeblikket. Sminkevideo, eller videoblogg generelt er noe av det kleineste jeg vet om! Never gonna happen! For det første bruker jeg nesten ikke sminke, og for det andre så tror jeg at jeg hadde lagt skam over alle bekjente. Videoblogg er ikke helt min greie. Høhø.

 

Dette var faktisk ganske kleint. Selv uten video. Jaja. 

Kommenter her

Litt sånn som jeg aldri har snakket om før.


Jeg fikk noen spørsmål om hvorfor jeg hadde gått opp i vekt. At jeg var mye tynnere før. Ja, det var jeg, og det er en logisk forklaring på hvorfor. Jeg har lenge vurdert å skrive et innlegg om dette, men jeg har alltid vært så usikker. Usikker på hva slags reaksjoner jeg ville få, og hvordan andres syn på meg ville endre seg - og kanskje ikke på en positiv måte. 

Da ting var på det værste var alt svart og jeg trodde det kom til å være sånn for alltid. Jeg kunne ikke se meg selv som frisk, og hadde ingen tro på at det kom til å bli bedre i det hele tatt, noen gang, helt til jeg aksepterte det at jeg var syk. Jeg fikk alltid beskjed om hva jeg skulle tenke, og hva jeg ikke skulle tenke. De som var "profesjonelle" og skulle hjelpe, var ikke så flinke som de skulle ha det til. Jeg klarte alltid å lure meg unna, gjøre ting på måten jeg ville det skulle være, og på den måten ble jeg bare sykere og sykere. Jeg vil ikke si at hjelpen jeg fikk ikke hjalp meg, for det gjorde den, men det tok så altfor lang tid. Det jeg aldri fikk hjelp til å forstå var det at jeg måtte jobbe selv. Jeg trodde jo at ettersom de var profesjonelle skulle de gjøre alt bedre - at det var det de gjorde, for i mitt hode var de tryllekunstnere, og visste hva de drev med. Det tok faktisk flere år før jeg innså at jeg måtte jobbe, og at enda lenger tid før jeg skjønte at jeg ville ut av galskapen. En av tingene jeg var mest redd for, faktisk mer enn jeg var for å gå opp i vekt, var det å ikke bry meg lenger. Jeg så for meg at jeg satt i sofaen med en bolle potetgull og McDonalds' mat på fanget, mens jeg ble større og større, men uten at jeg brydde meg noe om det. At det kom til å skje var min største frykt. Jeg valgte å gjøre det beste ut av det slik det var, for meg selv, men mest for familien - noe som førte til at jeg ble bedre og bedre, uten å vite det selv. 

For tiden går ting kjempebra. Faktisk bedre enn jeg noen gang trodde det kom til å bli. Ja, til tross for at jeg er 22 kilo tyngre og har "vokst" ut av alle klærne mine, har jeg det så utrolig mye bedre. Jeg har farger i hverdagen, og det er det som betyr mest. Når jeg tenker tilbake nå, er det endel å le av. Det er også mye tragisk, det meste faktisk, men jeg har lært mye nyttig.  Jeg vet hvor mange der ute som sitter der og ikke har tro på at ting kan ble bedre. Selv kjenner jeg flere titalls som sitter der, uten håp og uten motivasjon. På den tiden hadde jeg én venn fra "utsiden" (trodde jeg). Selv kun denne ene vennen bringte frem så utrolig mye motivasjon, og livslyst, bare det å vite at hun brydde seg. Du er ikke alene, det er alltid noen der som bryr seg, og som vil det beste for deg. Ikke la det gå fra deg. Det jeg vil bringe frem med dette innlegger er at det er mulig. 

Kommenter her
hits