Never easy, but simple


"Du er s fin n som du har lagt p deg. Du har s fine former!" Takk. Men neitakk.

Jeg husker ikke engang at jeg skrev dette, det har ligget i utkast siden november. Tenkte kanskje var p tide poste det, selv hvor mye jeg bestemmer meg, og ombestemmer meg for det.

Helt fra jeg var liten har jeg vrt stor. Ikke tjukk, men stor. Jenta med bollekinn, som spiste mer enn hun orket, og mer enn hun burde. Jeg begynte p ballett som 5 ring. Alle var fine og tynne, og allerede da startet det negative synet p kroppen min og hvordan den burde vre. Jeg begynte ikke med slanking, det var aldri et alternativ, etter hva jeg husker. Ikke tenkte jeg p gjre det heller. Jeg begynte spise mer. Kall det gjerne trstespising, for det var nettopp dt det var. Det ble store familieproblemer og jeg var ofte trist. Overspisingen varte over mange r. I fjerde klasse grt jeg mye, for alt var s trist. Jeg pleide kaste frokosten min og nisten min p vei til skolen, og jeg levde p to deciliter melk i lpet av dagen fr jeg kom hjem og overspiste middag og kveldsmat. I sjette klasse var synet p kroppen min flt. Jeg syntes selv kroppen min var oppriktig stygg. Frste gang jeg kastet opp maten jeg hadde spist med vilje var p leirskolen i sjette. Jeg husker ikke rsaken, bare hvor vanskelig og vondt det var, men da jeg fikk det til ble jeg veldig glad. Jeg hadde med meg noen kronestykker til kiosken og brukte dem opp p smgodt etter middagen. Jeg gikk inn p do og fortsatte med det jeg hadde lrt meg - like vondt og vanskelig. Da jeg begynte p ungdomsskolen var jeg allerede dreven, men hadde en salgs "pause" i starten. Jeg hadde begynt p nytt og hadde ikke behov for gjre det. Alt det vonde dukket opp igjen fra ingensteder og jeg gikk tilbake til oppkasten.

I niende klasse ble jeg veldig syk. Syk p to mter. Den frste var at jeg virkelig hadde livsglede. Jeg ville ikke sove fordi jeg gledet meg snn til en ny dag hvor jeg kunne spise ny mat og spy. Jeg hadde det s fint og var s utrolig lykkelig! Innerst inne, nr jeg ser tilbake p det n, s visste jeg at jeg ikke hadde det bra, men jeg klarte lure meg selv til tro noe annet. Den andre var at kroppen var delagt. Tenner, magesekk, spiserr, lukkemusklatur, hr, negler, og listen fortsetter med blodverdier av kalium, kalsium, glukose og alt kroppen trenger for fungere. Jeg gikk ned hele tiden. Bare det g opp trappen til soverommet brukte s mye energi for kroppen at jeg kunne g ned flere hundre gram. Jeg gikk ned opp til fire kilo i uken p slutten, og var undervektig, dehydrert og underernrt. Jeg orket ikke annet enn ligge p sofaen. Den lille energien jeg hadde brukte jeg p spise og spy p repeat. Jeg sluttet p skolen og etterhvert orket jeg ikke spise heller, for jeg hadde ikke energi til g fra sofaen og til badet.



I januar ble jeg lagt inn for frste gang. Jeg grt mer enn jeg noengang hadde gjort fr. Familien grt ogs. Jeg hadde ikke krefter til tenke riktig og alt var uklart. Jeg husker jeg kom p barneavdelingen og at jeg fikk en veneflon inn i armen for f inn vske og glukose. Og at det var en Ole Brumm-figur malt i taket. Resten er uklart. Jeg kom hjem etter en uke og dagene gikk som de hadde vrt fr. To uker gikk og jeg ble igjen lagt inn. Dette var p samme grunnlag som forrige gang, men n hadde ogs hjerterytmen forstyrrelser. To uker gikk. Jeg lurte meg til alt. Snek meg inn p kjkkenet p natten og stjal mat som jeg gjemte i klesskapet. La veneflonen i vasken og lp opp og ned av trappene til jeg nesten svimte av. Lp til butikken og kjpte all slags mulig mat som jeg gjemte i alle krinkler og kroker. Det gikk ikke lenge fr verdiene i blodet var like lavt som da jeg kom, og de ikke lenger visste hva de skulle gjre for hjelpe meg. En dag ble jeg bare hentet av en mann, og fr jeg visste ordet av det var jeg lagt inn p psykiatrisk - ikke akkurat hvor jeg drmte om vre. Fire mneder gikk. Spise frokost - spise lunch - spise mellommltid - spise middag - spise kvelds - repeat. Jeg ble skrevet ut i mai. Alle de ansatte hadde allerede advart legen om at jeg ville vre tilbake innen uken var omme, men han var sikker p at jeg ville klare meg fint.

Fire dager gikk og 17. mai kom. Det var da 7 mneder siden jeg hadde sett klassen. Alle ropte og smilte til meg. Det gjorde meg glad, samtidig som det var s ubehagelig at jeg trodde jeg skulle kaste opp. Jeg tilbragte faktisk deler av dagen sammen med Daria og Marthine, to jenter fra klassen. Ikke vet jeg hva som fikk meg til gjre det, men det var fint og koselig. 18. mai kom og vi ble ringt opp fra sykehuset. Ny innleggelse med nye venefloner, elektroder og blodprver. Det ble som sykepleierne hadde sagt, innen uken var omme.Etter en ny uke p sykehuset ble jeg fraktet til en ny psykiatrisk avdeling. Jeg ble fotfulgt dgnet rundt, hadde kostliste og tok daglige blodprver. Dagene gikk som de hadde gtt forrige gang: spisefrokost - spise lunch - spise mellommltid - spise middag - spise kvelds. Jeg tilbrakte dagene mine der i syv mneder. Jeg begynte p skolen i august, men bodde fortsatt p psykehuset. Jeg hadde fortsatt ingen plan om bli frisk, noensinne, noe som ogs var grunnen til at jeg ikke hadde blitt skrevet ut enda. I slutten av oktober gikk det fint. Fysisk var kroppen i god stand og jeg kunne spise selv. Dermed ble jeg sendt hjem. Det gikk lang tid fr jeg var inne igjen, med de samme blodverdiene og den svake kroppen. Dette var alts nest siste gang jeg var inne, og siste gangen kom en mned etter.



Jeg vil gjerne si noe som skremmer folk i fra g frivillig inn i det, eller noen som er p vei, men kan snu i siste liten, men jeg vet ikke hva jeg skal si. Ingen klarte si noe til meg, og jeg tror heller ikke det er noe man kan si for stoppe det. Det eneste som tells er hva man gjr det til selv. Ingen kan tvinge noen til noe som helst. Vil du bli syk, s blir du syk, og du vil mest sannsynlig bli tvunget i behandling. Jeg unner ingen noen av dem, for begge er vonde. Vil du bli frisk, s blir du frisk. Never easy, but simple as that.

Jeg ble aldri frisk, er ikke frisk og kommer mest sannsynlig aldri til bli det. Mest fordi noe inni meg alltid vil tviholde p sykdommen fordi det har ftt det for seg at de er godt ha, men jeg skulle gitt mye for slippe - det er bare det at jeg ikke vil det nok. Jeg overspiser, men hjernen sier nei til kaste opp, selv om kroppen, magen, flelsene og samvittigheten roper at jeg skal. Noen ganger, andre ganger ikke. Jeg venter ofte veldig mange timer fr jeg bestemmer meg for gjre det. S mange timer at maten allerede er tatt opp av kroppen og det kun kommer magesyre opp. Da blir jeg s trist at jeg bestemmer meg for sulte meg til dde. Jeg gjr det heldigvis aldri, for s mange ganger jeg har bestemt meg for det, hadde jeg vrt dd for lenge siden. Jeg har vel mistet viljestyrken min, eller brukt den opp - den er der hvertfall ikke. Det finnes en teori om at man fr livslysten tilbake nr man ser dden i hvityet. Legen sa det var et mirakel at jeg overlevde - kanskje det er en av grunnene til at jeg velger leve bedre? Jeg jobber hvertfall med det.

Snipp, snapp, snute, s levde de lykkelige alle sine dager - om de selv vil det selv, da.

Kommenter her

Cover


Elsker den.

Kommenter her

Laughing out loud






Hannah har den nydeligste latteren og det nydeligste smilet. Hun er nydelig

Kommenter her
hits