"Du er så fin nå som du har lagt på deg. Du har så fine former!" Takk. Men neitakk.

Jeg husker ikke engang at jeg skrev dette, det har ligget i utkast siden november. Tenkte kanskje var på tide å poste det, selv hvor mye jeg bestemmer meg, og ombestemmer meg for det.

Helt fra jeg var liten har jeg vært stor. Ikke tjukk, men stor. Jenta med bollekinn, som spiste mer enn hun orket, og mer enn hun burde. Jeg begynte på ballett som 5 åring. Alle var fine og tynne, og allerede da startet det negative synet på kroppen min og hvordan den burde være. Jeg begynte ikke med slanking, det var aldri et alternativ, etter hva jeg husker. Ikke tenkte jeg på å gjøre det heller. Jeg begynte å spise mer. Kall det gjerne trøstespising, for det var nettopp dét det var. Det ble store familieproblemer og jeg var ofte trist. Overspisingen varte over mange år. I fjerde klasse gråt jeg mye, for alt var så trist. Jeg pleide å kaste frokosten min og nisten min på vei til skolen, og jeg levde på to deciliter melk i løpet av dagen før jeg kom hjem og overspiste middag og kveldsmat. I sjette klasse var synet på kroppen min fælt. Jeg syntes selv kroppen min var oppriktig stygg. Første gang jeg kastet opp maten jeg hadde spist med vilje var på leirskolen i sjette. Jeg husker ikke årsaken, bare hvor vanskelig og vondt det var, men da jeg fikk det til ble jeg veldig glad. Jeg hadde med meg noen kronestykker til kiosken og brukte dem opp på smågodt etter middagen. Jeg gikk inn på do og fortsatte med det jeg hadde lært meg - like vondt og vanskelig. Da jeg begynte på ungdomsskolen var jeg allerede dreven, men hadde en salgs "pause" i starten. Jeg hadde begynt på nytt og hadde ikke behov for å gjøre det. Alt det vonde dukket opp igjen fra ingensteder og jeg gikk tilbake til oppkasten.

I niende klasse ble jeg veldig syk. Syk på to måter. Den første var at jeg virkelig hadde livsglede. Jeg ville ikke sove fordi jeg gledet meg sånn til en ny dag hvor jeg kunne spise ny mat og spy. Jeg hadde det så fint og var så utrolig lykkelig! Innerst inne, når jeg ser tilbake på det nå, så visste jeg at jeg ikke hadde det bra, men jeg klarte å lure meg selv til å tro noe annet. Den andre var at kroppen var ødelagt. Tenner, magesekk, spiserør, lukkemusklatur, hår, negler, og listen fortsetter med blodverdier av kalium, kalsium, glukose og alt kroppen trenger for å fungere. Jeg gikk ned hele tiden. Bare det å gå opp trappen til soverommet brukte så mye energi for kroppen at jeg kunne gå ned flere hundre gram. Jeg gikk ned opp til fire kilo i uken på slutten, og var undervektig, dehydrert og underernært. Jeg orket ikke annet enn å ligge på sofaen. Den lille energien jeg hadde brukte jeg på å spise og spy på repeat. Jeg sluttet på skolen og etterhvert orket jeg ikke å spise heller, for jeg hadde ikke energi til å gå fra sofaen og til badet.

I januar ble jeg lagt inn for første gang. Jeg gråt mer enn jeg noengang hadde gjort før. Familien gråt også. Jeg hadde ikke krefter til å tenke riktig og alt var uklart. Jeg husker jeg kom på barneavdelingen og at jeg fikk en veneflon inn i armen for å få inn væske og glukose. Og at det var en Ole Brumm-figur malt i taket. Resten er uklart. Jeg kom hjem etter en uke og dagene gikk som de hadde vært før. To uker gikk og jeg ble igjen lagt inn. Dette var på samme grunnlag som forrige gang, men nå hadde også hjerterytmen forstyrrelser. To uker gikk. Jeg lurte meg til alt. Snek meg inn på kjøkkenet på natten og stjal mat som jeg gjemte i klesskapet. La veneflonen i vasken og løp opp og ned av trappene til jeg nesten svimte av. Løp til butikken og kjøpte all slags mulig mat som jeg gjemte i alle krinkler og kroker. Det gikk ikke lenge før verdiene i blodet var like lavt som da jeg kom, og de ikke lenger visste hva de skulle gjøre for å hjelpe meg. En dag ble jeg bare hentet av en mann, og før jeg visste ordet av det var jeg lagt inn på psykiatrisk - ikke akkurat hvor jeg drømte om å være. Fire måneder gikk. Spise frokost - spise lunch - spise mellommåltid - spise middag - spise kvelds - repeat. Jeg ble skrevet ut i mai. Alle de ansatte hadde allerede advart legen om at jeg ville være tilbake innen uken var omme, men han var sikker på at jeg ville klare meg fint.

Fire dager gikk og 17. mai kom. Det var da 7 måneder siden jeg hadde sett klassen. Alle ropte og smilte til meg. Det gjorde meg glad, samtidig som det var så ubehagelig at jeg trodde jeg skulle kaste opp. Jeg tilbragte faktisk deler av dagen sammen med Daria og Marthine, to jenter fra klassen. Ikke vet jeg hva som fikk meg til å gjøre det, men det var fint og koselig. 18. mai kom og vi ble ringt opp fra sykehuset. Ny innleggelse med nye venefloner, elektroder og blodprøver. Det ble som sykepleierne hadde sagt, innen uken var omme. Etter en ny uke på sykehuset ble jeg fraktet til en ny psykiatrisk avdeling. Jeg ble fotfulgt døgnet rundt, hadde kostliste og tok daglige blodprøver. Dagene gikk som de hadde gått forrige gang: spise frokost - spise lunch - spise mellommåltid - spise middag - spise kvelds. Jeg tilbrakte dagene mine der i syv måneder. Jeg begynte på skolen i august, men bodde fortsatt på psykehuset. Jeg hadde fortsatt ingen plan om å bli frisk, noensinne, noe som også var grunnen til at jeg ikke hadde blitt skrevet ut enda. I slutten av oktober gikk det fint. Fysisk var kroppen i god stand og jeg kunne spise selv. Dermed ble jeg sendt hjem. Det gikk lang tid før jeg var inne igjen, med de samme blodverdiene og den svake kroppen. Dette var altså nest siste gang jeg var inne, og siste gangen kom en måned etter.

Jeg vil gjerne si noe som skremmer folk i fra å gå frivillig inn i det, eller noen som er på vei, men kan snu i siste liten, men jeg vet ikke hva jeg skal si. Ingen klarte å si noe til meg, og jeg tror heller ikke det er noe man kan si for å stoppe det. Det eneste som tells er hva man gjør det til selv. Ingen kan tvinge noen til noe som helst. Vil du bli syk, så blir du syk, og du vil mest sannsynlig bli tvunget i behandling. Jeg unner ingen noen av dem, for begge er vonde. Vil du bli frisk, så blir du frisk. Never easy, but simple as that.

Jeg ble aldri frisk, er ikke frisk og kommer mest sannsynlig aldri til å bli det. Mest fordi noe inni meg alltid vil tviholde på sykdommen fordi det har fått det for seg at de er godt å ha, men jeg skulle gitt mye for å slippe - det er bare det at jeg ikke vil det nok. Jeg overspiser, men hjernen sier nei til å kaste opp, selv om kroppen, magen, følelsene og samvittigheten roper at jeg skal. Noen ganger, andre ganger ikke. Jeg venter ofte veldig mange timer før jeg bestemmer meg for å gjøre det. Så mange timer at maten allerede er tatt opp av kroppen og det kun kommer magesyre opp. Da blir jeg så trist at jeg bestemmer meg for å sulte meg til døde. Jeg gjør det heldigvis aldri, for så mange ganger jeg har bestemt meg for det, hadde jeg vært død for lenge siden. Jeg har vel mistet viljestyrken min, eller brukt den opp - den er der hvertfall ikke. Det finnes en teori om at man får livslysten tilbake når man ser døden i hvitøyet. Legen sa det var et mirakel at jeg overlevde - kanskje det er en av grunnene til at jeg velger å leve bedre? Jeg jobber hvertfall med det.

Snipp, snapp, snute, så levde de lykkelige alle sine dager - om de selv vil det selv, da.